Kryssfiner har utmerket skrue-holdekraft, høy styrke og kjennetegnes av sin robusthet, lydabsorbering og varmeisolering. Den har også et lavt fuktighetsinnhold (mellom 10 % og 13 %), er lett å behandle og har det bredeste bruksområdet.
Kryssfiner er mer stabilt enn heltre, men det er utsatt for fuktskader. Derfor bør bruken av den unngås i kjøkken og bad under bygging.
Kryssfinerbehandlingsmetoder inkluderer maskinskjøting og håndspleising. Håndspleising innebærer å manuelt sette inn trelister inn i kryssfineren. Trelistene opplever mindre trykkkraft, noe som resulterer i ujevn skjøting, store mellomrom og dårlig spikerholdekraft. Det kan ikke sages og er kun egnet for visse delprosjekter innen dekorasjon, for eksempel underlag for heltregulv. Maskinskjøting, på den annen side, opplever større trykkkraft, noe som resulterer i minimale hull, jevn skjøting, jevn last-bærekapasitet og en kompakt struktur som er mindre utsatt for deformasjon over lang-bruk.
På grunn av forskjeller i materiale varierer kvaliteten. Kryssfiner er klassifisert i "overlegen klasse", "første klasse" og "kvalifisert klasse" basert på kvaliteten på materialet og teksturen til overflatefineren. Noen selskaper merker brettene sine som Grade A, Double A eller Triple A, men dette er bare en forretningspraksis og er ikke i samsvar med nasjonale standarder; slik merking er ikke lenger tillatt på markedet.
Det er mange typer tre som brukes til kryssfiner, som poppel, bjørk, furu og paulownia. Blant dem regnes poppel og bjørk som de beste, siden de er tette, verken for myke eller for harde, har sterk spikerholdekraft og ikke lett deformeres. Paulownia, på den annen side, er veldig lett og myk, absorberer mye fuktighet, har dårlig spiker-holdeevne og er vanskelig å tørke. Plater laget av paulownia er tilbøyelige til å sprekke og vri seg når fuktigheten fordamper under bruk. Furu, som er hard, er vanskelig å presse, har dårlig skjøtestruktur, dårlig spikerholdekraft- og høy deformasjonskoeffisient.